Ecopro-saken

Om søppelmonopol og norsk industri

Kommunal Rapport hadde nylig en artikkel om private aktørers angrep på ”søppelmonopol”. Bakgrunnen er at kommunene i Trøndelagsregionen har gått sammen om å bygge Ecopro, et nytt moderne avfallsbehandlingsanlegg for våtorganisk avfall fra husholdningene og kloakkslam. Dette er en oppgave som kommunene har et særskilt ansvar for etter forurensingsloven. Vi ønsker å utdype en del faktiske og rettslige forhold knyttet til saken.

Både nasjonalt og fra EU har det kommet stadig nye og strengere krav for avfallsbehandling.
Det er varslet deponiforbud fra 2009. Dette betyr at kommunene og deres interkommunale avfallsselskaper står overfor store investeringsbehov for sluttbehandling av avfall. En undersøkelse fra Det europeiske miljøbyrået viser at en bedre avfallshåndtering fra husholdningene kan bidra til lavere utslipp av drivhusgasser. Samtidig vises det til at det regnes med en vekst på 25% i husholdningsavfall fra 2005 til 2020.

De kommunale anleggene i området har ulemper i form av lukt og dårlig kvalitet på komposten, som ikke tilfredsstiller forskriftsmessige hygienekrav. Det har i mange år vært arbeidet for å få en felles behandlingsløsning for kloakkslam, noe som er av stor betydning for å hindre smittefare og luktulemper. Utslipp av metangass er også et problem med dagens avfallshåndtering. Kommunene i Midt-Norge har gjennom Ecopro-anlegget funnet en løsning som eliminerer alle disse problemene, i tillegg til at det kan bidra til å produsere elektrisitet og fjernvarme. Behandlingen er i tråd med kravene til avfallsbehandling som settes nasjonalt og internasjonalt.

Kommunene gjør ikke dette for å tjene penger, men for å ha kapasitet til å kunne ta imot og ha forsvarlig avfallsbehandling i regionen.
(Det er en kjensgjerning at ingen kan tilby tilsvarende kvalitet på avfallsbehandling som Ecopro-anlegget - i hvert fall ikke i Norge). En stor investering i et behandlingsanlegg forutsetter selvsagt at man også får tildelt avfallsstrømmen som anlegget er dimensjonert for å behandle (enerett). Dette hevder Norsk Industri er i strid med EØS-avtalen. Vi mener at dette ikke er i strid med EØS-avtalen, og at flere avgjørelser i EF-domstolen støtter opp om vårt syn. Norsk Industri har klaget Steinkjer kommune til Klagenemnda for offentlige anskaffelser (KOFA). KOFA er et rådgivende organ og ikke en domstol. Samtidig varsler Norsk Industri at dersom de ikke får medhold i KOFA vil de ta dette videre til EFTA’s overvåkingsorgan (ESA).

Norsk Industri feilinformerer om selvkostprinsippet.
Siden kommunene har en enerett til å samle inn og behandle husholdningsavfall er de også undergitt en prisregulering i forurensingsloven, som forbyr kommunene å tjene penger på dette - det såkalte selvkostprinsippet.  Forurensingsloven bygger på prinsippet om at forurenser skal betale. Dette betyr at alle kommunale etater eller selskaper må føre et selvkostregnskap hvor alle kostnader knyttet til kommunal renovasjon føres og som avfallsgebyrene beregnes uti fra. Både Sft og KRD har retningslinjer for hvordan dette skal praktiseres. Selskapene må selvsagt foreta kalkyler før de gjør investeringer, men de kan ikke beregne fortjeneste. Jeg har vanskelig for å forstå hvordan dette kan anses som ulovlig offentlig støtte slik Norsk Industri hevder.

Forunderlig nok er Norsk Industri ikke fremmed for å kreve særordninger for egne medlemmer (kraftkrevende industri) selv om dette i høyeste grad er konkurranseutsatt. Eksempel er krav om bedre rammebetingelser selv om de allerede i dag har særfordeler i form av billig nettleie fra sentralnettet og som derfor fører til høyere nettleie for forbrukerne.

Alle inntekter de kommunale selskapene får fra behandling av husholdningsavfallet, for eksempel salg av gjødsel, kompost eller strøm, vil gå inn i selvkostregnskapet og redusere kostnadene og derved husholdningenes gebyrer.

Norsk Industri fremstiller saken som om man nå er i ferd med å ”monpolisere en hel sektor”. Sannheten er at det kommunale ansvaret er kraftig redusert siden 2004, slik at private aktører i dag har et større marked å konkurrere i. Husholdningsavfall som fortsatt er kommunalt ansvar utgjør en brøkdel av avfallsmarkedet. Det store private aktører som eksempel Veolia Miljø nå ønsker, er å få hånd om det kommunale avfallet og tjene penger på at husholdningene kildesorterer.